For oss født på 70-tallet stod kampen om lyd og lydkvalitet mellom CD og LP. Når CD-formatet kom tildlig på 80-tallet var kritikken fra de konservative hard.
Historien har gitt dem rett, samtidig som mange av deres mest bastante påstander har blitt gjort til skamme. CD-formatet er i dag så bra at audiofile på alle nivå er fornøyd med lydkvaliteten. I tillegg er jo så og si alt av dagens innspilte musikk innen et digitalt format på vei til våre ører.
Neste generasjons kamp er mellom CD og MP3. De som ble født på 90-tallet opplevere i disse dager MP3-standardens voldsomme inntog. Og vi som har lært å like CD-lyd synes selvfølgelig dette er forferdelig. Aftenpostens omtale viser med all tydelighet denne konflikten. Problemet er selvfølgelig komplekst. Det dreier seg om konservatisme, generasjonskløft, evne til å se nye bruksmuligheter, hva musikk er og vilje til å tenke nytt.
Kanskje vil vi om noe år kunne kjøpe musikk med betydelig bedre lydkvalitet enn CD fordi vi får tilgang til studiokvalitet komprimert til et audiofilt nivå. Det hadde vært en behagelig konsekvens!